– Farvel, far

 

EN ROSE: Ingrid Undhammer legger ned en rød rose ved minnes­merket. På minneplaten står navnet til 14 nordmenn som døde her, deriblant hennes far Thorvald Markus Torkildsen.

Sammen med sin bror og noen av sine nærmeste har Ingrid Unhammer (75) og nesten 120 andre pårørende reist til Østerrike. De har besøkt konsentrasjonsleirene hvor deres fedre og nære slektninger under 2. verdenskrig ble pint til døde i det som blir beskrevet som et «helvete på jord».
En æresvakt fra Hans Majetet Kongens Garde har tatt oppstilling foran bygningen til krematorieovnene i det som en gang var konsentrasjonsleiren i Ebensee. For tredje og siste gang denne dagen skal en bønn ­leses, minneord sies, og nok en gang skal en minneplate med navnene til nordmenn som mistet livet avdukes. Kveldssolen ­kaster lange skygger over gruppen som ­søker støtte i hverandre.  

HEDRET: Ambassadør Jan Petersen la ned krans og avduket tre minneplater, her fra seremonien i Melk.

Minnestund. – Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at dette skulle bli så tøft, sier Unhammer. Hun var åtte år gammel da faren, Thorvald Markus Torkildsen i 1943 ble arrestert og sendt til Kristiansand. Derfra ble han overført til Grini. Beveget forteller Unham­mer F det som videre skjedde:
– Min tante skulle få være med mor å besøke ham, men da var han allerede sendt til Møllergata i Oslo. Da de kom dit fikk de ikke annet enn kjeft. Far fikk de ikke møte, og jeg så han aldri igjen, forteller Unhammer.
Kort tid senere kom tyskerne og tok huset deres også. I april 1944 kom Torkild­sen til konsentrasjonsleiren Natz­weiler som NN-fange (Nacht und Nebel, en betegnelse på fanger som skulle fjernes uten et spor). Den norske motstandsmannen Thorvald Markus Torkildsen, var blitt nummer 13892. Hans lange reise ender i Ebensee hvor han dør 14 mars 1945. Under umennesklige forhold skulle fangene i Ebensee anlegge flere kilometer med tuneller og store haller inne i fjellet. Stein på stein ble hogget ut. Hallene var åtte meter brede og 15 meter høye. Mange arbeidet barbeint og i fillete fangedrakter. Anlegget ble aldri fullført, men mange og store hulrom i fjellet er vitnesbyrd om umennesklige påkjenninger.

En grav til far. – Jeg har vært med i De norske Natzweilerfangers vennekrets siden starten, men dette er første gangen jeg besøker konsentra­sjons­leierene i Østerrike. Det er en stund siden jeg fikk vite at far endte sine dager her i Ebensee. Det har vært fint å få komme hit sammen med mine nærmeste. Jeg tror ikke jeg hadde klart dette alene og det har vært en fin avskjed. Alle har rett til en grav, og det har vi nå fått, sier Unhammer.

Mennskeverd. Lagmann dr. juris. Hanne Sophie Greve har engasjert seg sterkt i arbeidet med å fortelle om Natzweiler-fangenes skjebne. De norske fangene som kom hit, skulle forsvinne for alltid. Ikke et navn, ikke et spor skulle bli igjen. Ved alle de fire markeringene i Østerrike ga Greve et gripende blikk inn i historien og en sterk beskrivelse av hva menneskeverd betyr.
– FN-pakten betegner respekten for menneskeverdet som forutsetningen for frihet, rettferdighet og fred i verden, sa Greve.
Hun la særlig vekt på hva navnet betyr.
– Et navn er i seg selv et siviliserende element som opprettholder og fremmer den menneskelige verdighet. Mange konsentrasjonsleirfanger følte seg aldri mer avkledd sin menneskelige verdighet enn når et nummer ble satt – i stedet for deres navn, understreket Greve.

Betyr mye. – Dette er vår nære historie og likevel er det mange som aldri har hørt om Mauthausen. Slike markeringer er viktig i dag og i fremtiden, sier Norges ambassadør i Østerrike Jan Petersen til F.
Petersen deltok i alle arrangementene og foretok selv avdukningen av minneplatene i Gusen, Ebensee og Melk.
– Vi er glad for at så mange pårørende ønsket å ta del i minneseremoniene, sier prosjektansvarlig i Forsvarsdepartementet, underdirektør Even Enge. Det er et uhyre sterkt vitnesbyrd vi har opplevd disse dager. Faktisk oppfatter jeg forholdene i konsentrasjonsleirene i Østerrike som mer umenneskelige og grusomme enn andre kjente KZ-leire i Tyskland og Polen. Tidligere har vi gjennomført tilsvarende minneseremonier flere steder i Tyskland og det er viktig at denne del av historien ikke blir glemt. Det er gripende å oppleve hvor stor betydning minneplatene har for de pårørende, understreker Enge.

ERLING EIKLI ee@fofo.no

 

Usminkede sannhet. Osmund Faremo, far til Norges forsvarsminister, skrev i juni 1945 på oppfordring fra noen av de pårørende, et brev hvor han forteller om reisen til og forholdene i Mathausen. Dette ble opplest under markeringen i Ebensee. 

F bringer her utdrag fra brevet:

«På reisen ble vi for eksempel puttet 90 mann i små kuvogner hvor vi måtte stå og sitte på hverandre i fire døgn uten vått eller tørt.»
«Da vi kom frem, ble vi fratatt alt av klær, ja alt. Så fikk vi noen filler som skulle være skjorte og underbukser og så et par tretøfler. I 4 dager var det alt vi hadde av denne jordens rikdom. Klokken 4 om morgenen ble vi purret og kom ikke under tak igjen før kl. 21 om kvelden, og dette var senhøstes. Og natten igjen var nesten enda verre. I noen små brakker, jeg tenker ca. 8 m x 15 m, ble vi 430 mann stablet som sardiner på gulvet. Når det på slutten var vanskelig å få plassert de siste, kunde tyskerne hoppe og løpe rundt på oss som over et gulv og slå vilt med tjukke stokker…»
«Vi hadde absolutt ingen ro. Verken dag eller natt. Vi ble pisket til å arbeide for vi var så utsultet at vi ikke klarte stort, men i dødsangst, må en vel si, holdt vi det gående».
«Og jeg skal fortelle hvordan et bad foregikk. Jo, vi måtte kaste av oss de få fillene vi hadde, så måtte vi stille utenfor garasjen i snøen, og marsjere splitter nakne til badet som lå på en anden kant av leiren. Der fikk vi litt vann over oss uten håndkle eller såpe og måtte stille opp igjen og marsjere tilbake. Da var kroppen og håret fullt av is. Alt sammen var myntet på å drepe så mange som mulig. For eks. de verste uværsdager måtte vi stå i timevis ute. Og jeg kan si nesten uten klær. Det var sågar mange som måtte gå barbente i snøen på arbeid».
Faremo avslutter brevet med så skrive:

«Dette er den usminkede sannhet
Husk, kameratene blir av oss aldri glemt. Med hjertelig hilsen Deres Osmund Faremo (sersjant).»
 

FRI: Fanger som overlevde konsentrasjonsleieren i Ebensee.

«DØDSTRAPPEN» I steibruddet i Mauthausen måtte fangene bære steinblokkene 186 trappetrinn.

Siste stoppested
Rundt 90 nordmenn kom til konsentrasjonsleiren Mauthausen i Østerrike. Nøyaktig hvor mange som mistet livet her eller i en av de mange leirene som hørte til, er det ingen som vet. 206 000 fanger ble registrert inn her, men det er også de som hevder at over 300 000 ble sendt hit.
I mai 1945 var bare 80 000 i live.
Mauthausen var en av de mest brutale konsentrasjonsleierene. Særlig kjent var steinbruddet med den 186 trinn lange og beryktede «dødstrappen». Her måtte fangene bære store tunge steinblokker. Falt en fange i trappen, utløste det en forferdelig dominoeffekt. Den norske fangen Jens Galåen kalte Mauthausen «likfabrikken ved Øvre Donau».
Gusen-anlegget hadde så høy dødelighet at hver brakke var delt i en A del og en B del, der B-delen var for de døende som hverken fikk vått eller tørt. Tidlig i 1945 levde nye fanger i snitt i tre måneder.
I Ebensee skulle fangene anlegge tuneller og haller inne i et fjell. De 25 brakkene i leiren ble hver bygget for 100 fanger, men det var opp til 750 fanger i hver brakke. I tillegg kom de som til enhver tid arbeidet i fjellet, og de som var henvist til å oppholde seg utendørs. Kort tid før befrielsen, var planen å drepe alle fangene ved å føre de inn i fjellet for så å sprenge tunnelene.
Melk skulle bli en utryddelsesleir. Selv om det ikke ble gjennomført, døde 10 000 av 14 0000 fanger. Leiren var eksponert for forbipasserende soldater og sivile, og intet ble gjort for å skjule overgrepene og stanken.