Forsvaret av Norge er først og fremst vårt eget ansvar

 

Stortingsvalget 2009 er for lengst over.
Valg­kampen var ikke særlig spennende. Det som overrasket – og skuffet alle som er opptatt av landets sikkerhet – var at man ikke nyttet anledningen til å blåse liv i forsvarsdebatten.
Årsaken til dette kan være at våre fremste politikere mener at alt innen forsvarssektoren er såre vel, eller at man ikke er klar over de konsekvenser som omlegningene de senere stortingsperiodene har ført med seg

Mye av Forsvarets virksomhet de siste årene har vært sentrert om våre utenlandsoperasjoner. Våre bidrag til disse er en sterk belasting på våre forsvarsbudsjett, som allerede er underbudsjettert med hensyn til langtidsplaner Stor­tinget har behandlet og vedtatt.
I sitt åpningsforedrag i Oslo Militære Sam­fund 4. januar tok vår nye forsvarsminister opp problemet. Hun pekte på at alliansen de siste år har hatt et så stort militært og politisk fokus på operasjoner «out of area» at de egentlige kjerneoppgavene (forsvar av vårt eget land) er kommet i bakgrunnen. Dette er en av diskusjonene som foregår innen Nato – om Natos strategi, og som vi i Norge burde være svært opptatt av.
Det kan ikke her være snakk om «enten eller, men både og».
Deltakelse i utenlandsoperasjoner koster. Man kan ikke forvente å kunne finansiere disse «innen budsjettets ramme» samtidig som man skal holde et tilstrekkelig nasjonalt forsvar. Et troverdig forsvar forutsetter en økning av forsvarsbudsjettet for å oppnå også dette.

I vår tidligere forsvarsordning la man betydelig vekt på å ha et balansert nasjonalt forsvar, det vil si å ha en balanse forsvarsgrenene i mellom. Hensikten med denne balansen var ikke minst å gi regjeringen muligheten å fatte selvstendige politiske beslutninger uten å måtte avvente reaksjoner fra våre allierte, eller å være helt avhengig av forsterkninger utenfra.
Denne balansen har vi ikke lenger.

Innen alliansen finnes ingen overflod av forsterkningsstyrker. De fleste av våre allierte har redusert sine styrker, og skulle en uønsket situasjon oppstå, vil konkurransen om forsterkninger innen Nato bli hard. Våre behov for forsterkninger vil bli vurdert sammen med behovene fra andre medlemsland. Vi har ingen garanti for at vi får de forsterkninger vi ønsker.
Vi må ikke glemme at forsvaret av Norge er vårt eget ansvar. Vårt medlemskap i Nato må ikke bli en sovepute.

Vår nye forsvarsminister sa i sitt foredrag: «Etter et tiår med omfattende reformer, er vi i ferd med å få på plass et moderne innsatsforsvar av høy kvalitet. Forsvaret er inne i en investeringsmessig fornyelse som savner sidestykke i nyere tid.»
Jeg har ikke sett noen definisjon av det nå brukte uttrykket «innsatsforsvar», men det brukes som en motsetning til begrepet «mobiliseringsforsvar», så man mener nok hele den nye forsvarsorganisasjon (?).

Sjøforsvaret/Marinen er vel for sin del meget vel fornøyde og har erklært at vi har Europas mest moderne marine. Det kan så være – når bevæpningen av fregattene er klare og opera­tive,  og helikoptrene er anskaffet og på plass. Men hva med personell til å operere fartøyene? Det sies at vi maksimalt kan seile to av fem?
Neste ønske er nye ubåter. Det fremgår av dagspressen at vi har innledet et samarbeid med Sverige om utvikling av disse. De ubåtene vi i dag har, ble utviklet og bygget i Tyskland. Jeg mener å huske at dette var en suksess.
Å samarbeide med Sverige på dette området synes å være høyst originalt. De taktiske krav vi stiller må da være forskjellige fra Sveriges på grunn av mulige operasjonsområder og krav til patruljetider, som neppe kan være sammenfallende.
Kan det være at et politisk ønske om samarbeid med Sverige har vært avgjørende for valg av samarbeidspartnere og ikke det som militært faglig synes riktig?

Luftforsvaret synes å være fornøyd etter at man bestemte seg for de amerikanske jagerflyene. Nye transportfly er under innfasing og overvåkingsflyene er modernisert. Men hva med luftvern?

Hæren og Heimevernet er de som har måttet bøte i den store omorganiseringsprosessen. Hæren hadde før omleggingen fant sted vel 165 000 mann – hovedsakelig mobiliseringsstyrker. Det siste tallet skal være ca 7200. Heimevernet hadde ca 85 000, og etter prosessen skal tallet være ca 40 000.

For kort tid siden gjennomførte Telemark ­bataljon en øvelse i østlandsområdet. Stats­sekretær Espen Barth Eide ga intervju til NRK om øvelsen, som var meget vellykket. Batal­jonen fikk en rosende omtale.
Jeg tviler ikke på at bataljonen fortjener rosen. Telemark bataljon er uten tvil en meget god bataljon med meget dyktig og rutinert befal. Mannskapene er i hovedsak vervede. Mat­eriellet er førsteklasses. Treningen har hovedvekt på innsetting i FN- og Nato-oppdrag utenfor landets grenser. I organisasjonstablåer er bataljonen oppført som tilhørende Brig N og er også ment å kunne settes inn i vår nordlige landsdel. Den har imidlertid i liten grad deltatt i øvelser der. Den har heller ikke forhåndslagret tyngre materiell nordpå. Dette er tidkrevende.
Og hva om bataljonen er satt inn i FN- eller Nato-oppdrag eksempelvis i Midtøsten?
Hva skal da erstatte den i et eventuelt oppdrag i Nord-Norge dersom det skulle oppstå et behov?

Under intervjuet nyttet statssekretæren anledningen til å sammenligne Telemark ­bataljon med våre tidligere mobiliseringsavdelinger. Her var han helt samstemt med general Diesen, som alltid brukte nedsettende ord og uttrykk når han omtalte dem. Statssekretæren karakteriserte mobavdelingene som «sene og trege». La oss derfor ta et eksempel:
En feltartilleribataljon oppsatt av AR 1 ble i midten av 70-årene innkalt til øvelse. Den skulle overføres til Nord-Norge. Mannskapene møttes på Ski oppsetningssted innen kl 1400 første øvingsdag. Klokken to samme natt hadde bataljonen skarpskyting med kanonene på Setermoen. Var dette «sent og tregt»? Tolv timer etter fremmøte på Ski? Vil et «innsatsforsvar» være i stand til det samme – uten forhåndslagring av det tyngre materiellet?

Mange stiller spørsmål om våre mobavdelinger var så dårlige som general Diesen og statssekretær Barth Eides uttalelser tyder på. Uttalelsene har ikke økt deres forsvarsvilje.
Jeg sier som sant er, at mine erfaringer fra blant annet tjenesten som sjef for Troms landforsvar, som landkommandør i Nord-Norge og som generalinspektør for Hæren ikke er sammenfallende med de to nevnte herrers. Jeg har i min tjeneste hatt god anledning til å vurdere mobavdelingers innsats under øvelser – og å sammenligne disse med blant annet utenlandske avdelinger, som har deltatt i de samme feltøvelser. Våre mobavdelinger har ikke kommet dårlig ut under slike sammenligninger. Snarere tvert om.
Vi hadde all grunn til å være stolte av våre mobavdelingers innsats før man startet omorganiseringen.

Vår siste mobbrigade ble nedlagt ved forsvarsbudsjettet for 2007. Ikke bare mobbrigadene var nå nedlagt, men også en rekke bataljoner og avdelinger utenfor brigadeforband. Ekserser­plasser og lagringsanlegg ble avhendet, materiell ble avhendet, gitt bort, solgt og destruert. Man brente bokstavelig talt broene bak seg.
Hva sto man igjen med på hærsiden?
En sterkt redusert Brig N i Nord-Norge samt et kompani som grensevakt i Varanger. Videre Telemark ­bataljon og noen spesialavdelinger på Rena. Og så Garden da, som er beholdt.
Den forrige forsvarsministeren sa i sitt foredrag i OMS 5. januar 2009 blant annet:
«Siden 2005 har vi derfor økt den operative evnen innenfor alle forsvarsgrenene med fokus mot nord, og gjort HV mer relevant og bedre egnet enn det noen gang har vært. Vi har lagt vekt på at tilstedeværelse skal være en del av det daglige bildet i nord. Det er en viktig del av Norges bidrag til å opprettholde stabile rammebetingelser i nordområdene. Men det gjør samtidig at vi også er forberedt dersom en krise skulle oppstå.»
Selv med beste vilje kan jeg ikke se at dette er en riktig beskrivelse av situasjonen.
Brig N er sterkt redusert og kan ikke benevnes som en operativ brigade. Dens hovedoppgave i dag er utdannelse av mannskaper som etter tolv måneders tjeneste blir dimittert uten noen form for mobdisponering. De har da fått den beste utdannelse vi kan gi innen meget stramme økonomiske rammer.

Jeg vil foreslå at alle som gjennomfører førstegangsutdannelsen mobdisponeres for en periode av tre år til en personellreserve. Denne skal i første omgang brukes til å fylle opp Brigaden til KOP-styrke. (KOP=krigsoppsetningsplan, red. anm.)
Jeg foreslår videre at man snarest mulig forhåndslagrer et bataljonssett med sikte på en hurtig innsetting av Telemark bataljon i Nord-Norge. Disse tiltakene bør kunne gjennomføres relativt raskt.

Jeg har inntrykk av at vår tidligere forsvarssjef ønsket seg et mer «profesjonelt» innslag i Hærens avdelinger – flest mulig vervede mannskaper. Jeg er enige i at våre spesialavdelinger – herunder Telemark bataljon – bør settes opp med vervede. Men det er behov for å øke Hærens oppsetninger meget betydelig. Disse avdelinger bør imidlertid – av økonomiske grunner – være basert på mobilisering.
Ved utarbeidelse av krigsoppsetningsplanene for de nye avdelingene må man være nøkterne. Materiellet bør ikke alltid være det nyeste og beste (det mest sofistikerte). Det vil kunne holde utgiftene noe nede.
Jeg foreslår at man som målsetting tar sikte på å sette opp tre mobbrigader (Troms/ Nordland, Trøndelag og Østlandet). I tillegg vil jeg foreslå oppsetning av en forsterket infanteribataljon i Trøndelag med forhåndslagret materiell i østlandsområdet.

Neste moment jeg vil berøre er Forsvarets øverste ledelse. Man har etablert hva man kaller en integrert strategisk ledelse ved å slå sammen departementet og Forsvarsstaben.
Vi var mange som var meget betenkte over den nye ordning da den ble kunngjort. Man var redd for at Forsvaret skulle bli «politisk», og for at departementet ikke bare skulle blande seg inn i militærfaglige spørsmål, men også ta styring ved behandling av slike saker.  
Jeg vil nevne to saker som jeg mener viser at frykten ikke var ubegrunnet. Den første er utflyttingen av generalinspektørene for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Forsvarssjefen har understreket at dette ikke var i samsvar med hans anbefaling. Han pekte på at GIH-ene var hans nærmeste medarbeidere og rådgivere i For­svars­staben, og mente at de fortsatt burde være lokalisert sammen med hans stab. At en forsvarssjef ikke skal ha innflytelse på organiseringen av egen stab, synes jeg burde være uhørt. At dette skulle være en sak for en integrert strategisk ledelse er mer enn merkelig.
Den nye ordningen er heller ingen billig løsning. Man er nå nødt til å bygge en ny kontorbygning på Bardufoss for å huse GIHs stab (antatt kostnad ca 60 millioner). Flere offiserer vil komme i kategorien langpendlere.
Det skulle ikke være for sent å snu - som det heter i fjellvettreglene.

Samarbeid med Sverige synes å være «in». Av dagspressen har man sett at Norge vurderer å kjøpe nye skyts (155mm Bofors) fra Sverige.
Ingen andre land innen Nato har satset på dette skytset, og samarbeidet innen alliansen med hensyn til vedlikehold og forsyning vil bli vanskelig – for ikke å si umulig.
Kanskje også dette er mer politiske beslutninger?

Forsvarssjefen ga i sitt foredrag i OMS 18. januar uttrykk for å være vel fornøyd med innsatsforsvaret. Jeg siterer: «Få om noen land har i dag kvalitetsmessig bedre kampflyvåpen, kystvakt, grensevakt, etterretningstjeneste, spesialstyrker eller stående hærstyrker enn Norge. Få om noen land har om få år kvalitetsmessig bedre marine med maritim helikopterkapasitet...»
Jeg kan være enig hva gjelder kystvakt, grensevakt, e-tjeneste og spesialstyrker. Imidlertid,  som jeg har pekt på, er det kritiske mangler på flere andre områder, ikke minst gjelder dette våre hærstyrker.
Jeg har lagt fram noen forslag, som blant annet gjenoppliver vår mobiliseringsordning. Inn­satsforsvaret bør begrenses til spesialavdelinger. Forslagene vil koste, men de er nødvendige for at vi igjen skal få et troverdig forsvar.

 

Innsenderen

■ Generalløytnant (p) Rolv Eios var stabssjef ved Forsvarets overkommando fra 1982 til 1984. Han har også vært sjef for Troms landforsvar, landkommandør i Nord-Norge, generalinspektør for Hæren og sjef for Militærmisjonen i Brussel.