 |
– Vi kan ikke gå i kantina, beklager Kåre Helland-Olsen.
– Akkurat nå er vi engasjert i en kriseøvelse. Jeg kan ikke si hva den handler om. Den er hemmelig, forklarer han unnskyldende,
og mener Engebret Cafe kan være bedre egnet.
– Som sørlending får jeg ta et rekesmørbrød, sier han foran lunsjbordet der han i og for seg kan velge på øverste hylle.
Kåre Helland-Olsen er fra Mandal, Norges sydspiss. Han er mild og sørlandsk i fremtoningen. Og han er opptatt av sin sørlandske
bakgrunn. Han forteller om en oppvekst preget av motsetninger i ungdomsmiljøet. Mandal har et verre narkotikaproblem enn Oslo,
mener han, folketallet tatt i betraktning. En av konsekvensene er et ungdomsmiljø preget av vold og slåssing. Selv var Helland-Olsen
stort sett forskånet fra å havne i trøbbel, men likevel var miljøet så tøft at det blant annet motiverte ham til å bli karateutøver.
Idrett har vært viktig for ham gjennom hele livet. Ikke fordi han har hatt ambisjoner om å bli best. – Det viktigste for meg
har ikke vært å være bedre enn andre, men å slå mine egne rekorder. Jeg har først og fremst konkurrert mot meg selv, forteller
han.
Så er kanskje også det et sørlandsk kjennetegn, denne manglende trangen til å stikke seg frem.
– Det vil alltid være en dragning mot Sørlandet hos meg, men jeg har problemer med å se for meg at jeg kan bo der hele året,
sier han, og beskriver landsdelen som både «varm og mild» og «kald og mørk».
Kommunikasjonssjefen er skeptisk til småbymiljøet. Der alle kjenner alle. Der det ikke er mulig å være ubemerket når man helst
vil være det. Der det snakkes bak gardinene når man observerer noen av byens egne over en halvliter øl alene på pub en onsdagskveld.
Da går alarmklokkene. Da er det noen som snakker. Som bekymrer seg. Som lurer. Men ikke spør. Blant annet derfor er Kåre Helland-Olsen
glad i Oslo. Men er nå det å forsvinne i mengden det man venter at en kommunikasjonssjef skal drømme om?
Neida, Helland-Olsen er også glad i rampelyset. Gjennom 30 år har han vært ivrig hobbymusiker. Han har til og med prøvd seg på en karriere som profesjonell
artist. Han søkte permisjon fra Forsvarsdepartementet i et halvt år og oppdaget på den måten at det er mer enn krevende å
sørge for mat på bordet til familien dersom man overlater til det musikkjøpende publikum å sørge for inntektene. Sånn sett
er det betraktelig tryggere i Forsvarsdepartementet. Men ingen kan beskylde ham for at det først og fremst var behovet for
forutsigbarhet og ro som motiverte ham til å påta seg jobben som kommunikasjonssjef. For ro har det ikke blitt, og kanskje
blir det ikke ro på lenge heller. Kåre Helland-Olsen tror det er bra for Forsvaret at det finnes engasjement omkring forsvarspolitikk.
Da må man nødvendigvis ta med på
kjøpet at engasjementet også kan skape uro.
– Det er bra for Forsvaret at det er debatt og oppmerksomhet omkring vår rolle og hvordan Forsvaret løser sine oppgaver. Men
jeg liker ikke at samfunnet rundt oss opplever at det er stadig bråk og konflikter internt i Forsvaret. Noen ganger er det
nesten så jeg tviler på om jeg skal fortelle at jeg jobber i Forsvarsdepartementet når jeg møter folk i selskapslivet. Som
regel blir jeg møtt med påstander om at det bare er rot og krangel hos oss. Det er det jo ikke, men det er krevende stadig
å skulle forklare for omverdenen at det ikke er så motsetningsfylt i Forsvaret som noen i omgivelsene opplever at det er,
sier han.
Og dermed er Helland-Olsen nesten fremme ved hva han beskriver som selve målet med jobben som kommunikasjonssjef:
– Mitt credo i jobben er å bidra til at befolkningen slutter opp om forsvarspolitikken. Grunnsteinen i dette er tillit. Hvis
befolkningen tviler på Forsvarets evne til å løse oppgavene vi er satt til, så får vi alvorlige problemer. Sånn sett kan vi
si det er et mål på om vi lykkes at vi som jobber i departementet slipper å få alle de kritiske spørsmålene om rot, kaos og
stridigheter internt når vi snakker om jobben i selskapslivet. Det er dette det handler om: å bygge tillit og troverdighet,
både internt og eksternt, sier han.
Kåre Helland-Olsen har gått de sivile gradene i Forsvarsdepartementet. Allerede i 1990 begynte han som konsulent i departementet. Siden har
han blitt værende – med ett og annet avbrudd. Likevel gikk han noen grundige runder med seg selv før han bestemte seg for
kommunikasjonssjefstillingen.
– Den nye jobben har vært et taktskifte i livet. Det aller viktigste for meg i den nye rollen er selve ledelsesaspektet. Kommunikasjon
handler om dialog. Informasjonsstrømmen må gå begge veier – både oppover og nedover i organisasjonen. Jeg ser for meg at dette
kan sammenlignes med musikk. Det skal være plass til både solister og improvisasjon, men det må være et samspill. Vi må være
enige om rammene for å få dette til å svinge. Det er ikke noe mål for meg at vi skal stanse kritiske røster eller en levende
debatt. Men altfor mye av det som blir oppfattet som bråk og uro eksternt, skyldes at enkeltpersoner eller grupper føler de
ikke blir hørt. De er rett og slett uenige i beslutningene som tas. Noen ganger kan dette skyldes at vi ikke har kommunisert
godt nok hvilke reelle handlingsalternativer som finnes, andre ganger kan det skyldes at vi ikke har vært flinke nok til å
inkludere dem som bør inkluderes i beslutningsprosessene. Denne typen uenighet trenger vi mindre av i fremtiden, mener Kåre
Helland-Olsen.
Det er ikke tilfeldig at kommunikasjonssjefen henter bildene i språket fra musikken. Han var 15 da bestemoren lærte ham de to første grepene på
gitaren, slik at han kunne fremføre «I en sal på hospitalet» – den tåredryppende skillingsvisen om den lille, syke piken som
dør til jul. Av en eller annen grunn fant Kåre Helland-Olsen inspirasjon i dette. Han mener selv han har spilt i rundt 20
band. 20-30 av hans egne sanger er spilt inn, noen av dem ble suksesser på Norsktoppen. Og bandet «Det gode selskab» fikk
en radiohit med en norsk versjon av Tomas Ledin-hiten «Blå, blå himmel». Sangen er i originalversjon mest kjent som reklamelåt
for svenskeølet Pripps Blå. Men det store gjennombruddet som skulle gjøre det mulig å leve av musikken, kom aldri.
 |
Han nøyer seg likevel ikke med å spille selv. Sønnen Petter (16) har tatt opp gitararven etter faren og allerede påbegynt musikkutdannelse.
Samtidig spiller sønnen i et death metal-band. Derfor finner man ofte kommunikasjonssjefen i Forsvarsdepartementet innerst
i en garasje som er ombygd til øvingsrom og studio, der tenåringene dundrer løs med tekster om vikingtokt, plyndringer og
voldtekter – slik det skal være i death metall. Det er hardt og rått, men Kåre Helland-Olsen lukker ørene for tekstene som
tematisk har lite til felles med hans egen norsktoppslager «Visdomsord». Det er med både faderlig stolthet og musikalsk entusiasme
han bistår gutta med teknisk assistanse, produksjonshjelp og lydmiks – i garasjen til ekskona.
– De er fantastisk mye flinkere til å spille enn jeg noensinne har vært. Det er ikke min type musikk. Likevel er det morsomt
å være med, og det er på sett og vis krevende ikke å blande seg inn når det gjelder klær, hårsveis og tekster. Men de styrer
unna alt som minner om nazisme og «brunfarget» budskap. Der er de på trygg grunn, så da kan jeg leve greit med at jeg synes
tekstene er fæle. Det er deres uttrykksform, sier han – og er stolt av sønnens musikktalent.
– I en skolestil har han fortalt om hvorfor han skjønte at det var gitarist han ville bli. Han skrev at han var på biltur med meg, og vi hørte
på «Eruption» med van Halen. Da bestemte han seg for at det bare måtte bli gitar for ham.
Og Kåre Helland-Olsen er en far som gleder seg over sånt, uansett hvor aggressiv og opprørsk tungrocken blir. For i musikken
finner han dimensjoner og gleder han ikke opplever i noen andre sammenhenger.
– Jeg kan ikke helt beskrive hva det er, men jeg har visst det helt siden ungdomstiden, sier han.
Gjennom musikken henter han også energi til jobben. Musikk og trening. Han har svart belte i karate, men karatetreningen er
historie. Nå holder han seg i form med noen løpeturer og styrketrening. Det gir også overskudd og påfyll når det blir krevende
på jobb. Når han i dag leder kommunikasjonsavdelingen i Forsvarsdepartementet, er det et resultat av en serie tilfeldigheter
som egentlig begynte med engasjementet hans første svigerfar hadde for nordområdene.
– Han var generalmajor, og da jeg skulle skrive hovedoppgave i statsvitenskap, mente han bestemt at jeg burde fordype meg
i noen av de militære utfordringene Norge som lite land møter i nord, der stormaktsinteressene også gjør seg gjeldende, forteller
han.
Nordområdene og sikkerhetspolitikk fanget interessen i så sterk grad at han la de opprinnelige planene om å bli lærer på hylla.
– Etter at jeg hadde levert hovedoppgaven, søkte jeg jobb i Forsvarsdepartementet og begynte her før jeg var ferdig med muntlig
eksamen. Den første tiden var jeg konsulent i presse- og informasjonsavdelingen, og her har jeg hatt ulike roller frem til
jeg begynte som kommunikasjonssjef tidligere i år.
– Har du noen gang angret på at du ikke valgte en militær karriere?
– Godt spørsmål, svarer han, og fester blikket på portrettene på veggen på Engebret Cafe. «Godt spørsmål», svarer han faktisk
hver eneste gang han trenger tid til å reflektere før han svarer. Han leter etter den riktige formuleringen. Tenker før han
snakker:
– Jeg var kanskje for makelig anlagt i min ungdom til å tenke at en militær karriere ville passe meg.
– Var du for lat?
– Nei, ikke lat. Jeg var glad i å være fysisk aktiv. Men kanskje var det trangen til fleksibilitet og frihet som var viktig
for meg. Kanskje det var grunnen til at jeg følte at en militær yrkeskarriere ikke var det naturlige.
Derimot mener han det er nokså lett å forklare hvorfor nettopp kommunikasjon ble hans fagområde.
– Det var alltid diskusjoner hjemme. Først og fremst om politikk. Når du vokser opp i en diskusjonsglad familie, får du tidlig
brynt deg på retorikken. Senere har jeg lært at det er viktig å vise selvbeherskelse om man kan de retoriske teknikkene. For
poenget med diskusjonene er jo ikke nødvendigvis å vinne diskusjonen, men å bidra til refleksjon og kunnskap. Og så har jeg
lært at «fordi jeg sier det» er en dårlig begrunnelse for beslutninger. I Forsvaret vil vi involvere så mange som mulig i
beslutningsfasen. Å få frem meningsmangfoldet før de endelige beslutningene tas, er viktig for meg. Derfor føler jeg at noe
av det viktigste jeg kan bidra med i møter med departementets øvrige ledelse, er å ta de alternative oppfatningene til bordet.
Du kan gjerne bruke begrepet «folkemeningen».
– Hvorfor får dere da kritikk for manglende åpenhet og manglende evne til å la kritiske røster komme til orde?
– Jeg opplever at mesteparten av kritikken egentlig skyldes manglende enighet mer enn manglende åpenhet. De som er uenige,
har en trang til å få frem sitt syn, også etter at saken er avgjort.
– Kan ikke det skyldes at de føler de ikke er blitt involvert og hørt?
– Ja, vi må få bedre rutiner og kanaler for den interne informasjonsstrømmen. Dette jobber vi med, men samtidig er det nødvendig
at det tas beslutninger i Forsvaret, slik at vi kommer videre. Da Eldbjørg Løwer var forsvarsminister, husker jeg hun la på
bordet en tre meter lang liste med utredninger som var gjort i Forsvaret, der nesten ingen av dem hadde ført til endringer
eller at ting ble satt ut i livet. Det har vært nødvendig å komme videre. Derfor har det kanskje skjedd for mye for fort.
Nå ser vi blant annet at vi trenger å styrke bemanningen i Forsvaret igjen. Vi har nok kvittet oss med for mange og for flinke
medarbeidere i tidligere omstillingsprosesser, erkjenner Kåre Helland-Olsen.
Rekesmørbrødet er spist. Og kriseøvelsen i Forsvarsdepartementet har klart seg uten kommunikasjonssjefen et par timer. Han må tilbake i
tjeneste. Og åpenhetslinjen til tross, så er temaet for øvelsen stadig like hemmeligstemplet. Men etter jobb venter en ny
øvelse – med sønnens death metal-band. Bandet heter Silence.
Skribenten: Trond Madsen er frilansjournalist
Navn: Kåre Helland-Olsen.
Født: 24. mai 1963.
Sted: Mandal.
Sivilstatus: Gift
for andre gang.
Aktuell: Fersk kommunikasjonssjef i Forsvarsdepartementet.
MILEPÆLER
10 ÅR: Da spilte jeg luftgitar og prøvde
å komme med på
fotballaget. Men jeg hadde ikke talentet som skulle til.
20 ÅR: Tre mål var sentrale: å ta hovedfag i statsvitenskap, få svart belte i karate og få utgitt en CD med egne sanger. Jeg nådde
alle målene. Svart belte i karate var det vanskeligste.
30 ÅR: Skilsmisse
og en personlig
krevende periode.
40 ÅR: Tre nye mål: å være en god far,
en god ektemann
og gjøre en god jobb. Å begynne i ny jobb som kommunikasjonssjef tidligere i år, er en ny milepæl som har tatt mye plass i
livet.
Skriv ut
Tips en venn