Niels Chr. Geelmuyden, intervjuer
lotte-sjef Anne-Jorunn Bech.
 |
|
Foto: ARNE FLAATEN
|
Men siden hun representerer Norges
Lotteforbund, skyter hun isteden
høyrehånden frem, presenterer seg
og åpner døren til sitt beskjedne kontor.
I vindusposten har hun plassert en
kaktus og på veggen et bilde av Akershus
festning.
Anne-Jorunn Bech oser av uhelbredelig
skikkelighet. Til en viss grad ser det ut
som hun aldri har gjort noe annet enn
å sanke multer med bestefar i Telemark.
På skrivebordet råder det så å si sluttet
orden. Momentant fornemmer man at
dette ikke er noen unnasluntrer, langt
mindre snobb. Trives man blant spradefine
byfruer, er da heller ikke denne delen
av Skippergata det ideelle oppholdssted.
Her myldrer det slik av prostituerte,
narkomane og kriminelle at leietagerne
i nummer 17 er blitt enige om å barrikadere
inngangsdøren med en separat jerngitterport.
– Praktisk antagelig å kunne kringvern når
man har kontor her?
– Ja, men det er vanskelig å gjennomføre
kringvern helt alene. Vi jenter går ikke
alene ut herfra på kveldstid. Da domineres
ikke gata av skippere, for å si det slik.
Kvinnelig brorskap? Bech setter mobilen i
møtemodus. Hun bor på Kongsberg og pendler
med tog til Oslo hver dag, unntatt onsdag. Da
har hun hjemmekontor. Hun vet hva det vil si
å leve på skyggesiden, bosatt som hun var
på Rjukan i
studietiden. Etter hvert ble hun adjunkt på
Hokksund.
– Er det gunstig å ha bakgrunn som lærer for
elever med adferdsvansker når man daglig
har med norsk militærpersonell å gjøre?
Hun beskyter meg med en lattersalve. Som
liten pike ville hun helst bli dyrlege. Det skyldtes
at hun så for mange programmer med James
Harriot på TV.
– Jeg vil nødig insinuere at norske soldater
eller offiserer har adferdsproblemer. Derimot
vil jeg hevde at det er fordelaktig å ha bakgrunn
som lærer. I en stilling som denne må du kunne
jobbe med mange typer mennesker. Blant lottene
finner du hele registeret.
– Rammer det ikke bredden at vi snakker om et
uniformert, militant kvinnelig brorskap?
– Det er færre ramboliner blant oss enn man
kanskje skulle tro. Vi er et tohodet troll. Den
sivile siden er like sterk som den militære.
Mange lotter ønsker bare å ha med den sivile
delen å gjøre. Fra 1989 fikk vi anledning til å
skrive mobiliseringsavtale og gå inn som stridende
personell. De lottene som liker å skyte, skyter
så ofte de kan.
Til å spise opp. – Hva med deg?
– Jeg skyter når det passer. Det er ikke
sånn at jeg må skyte, men jeg synes det er
helt greit.
Jeg har forferdelig høy puls på det første
magasinet. Hovedsakelig går det i AG3,
MP5 og P80.
Heimevernet ønsker at lottesjefen har et
militært fokus. Selv er jeg nå i ferd med
å bli A-lotte.
– Betyr det at landsmøtet i Stavern
utnevnte en B-lotte til leder i fjor?
– Det finnes ikke noe som heter B-lotter.
A-lotte står for Avtale-Lotte. Da har man
egen mobiliseringsavtale med Heimevernet.
Kvalitetsreformen har gjort HV til den mest
spennende grenen i hele Forsvaret. Det
innrømmer de langt oppover i gradene.
– Ikke sjelden hører man fiskere tale om
minste-lotten.
– Det har jeg hørt. Minstelotten hos oss
er 16 år.
For øvrig har jeg akkurat besøkt Nordkalotten.
Vi står sterkt der oppe. Det er mange
nordkalotter, kan du si. Oslo og Lillestrøm
er også tunge foreninger. Våre problem-
områder er Møre- og Romsdal, samt
Sogn- og Fjordane. Det er svart hav for
oss. Forbundets røtter er finske. Vi er
oppkalt etter Lotta Svärd, navnet på
det første forbundet. Vi samarbeider
nært med de finske, svenske og
estiske lottene. I Danmark ble dessverre
lottene spist opp av Heimevernet.
Skulle man ha hørt på maken! Godt at
den pensjonerte rektoren Jacobine Rye,
som grunnla den norske lottebevegelsen
i mars 1928, aldri fikk høre om de
danske søstrenes livsutgang.
Og nåde være den som måtte mene
at de norske lottene er til å spise opp.
Bevæpnede nonner. – Går det an å si
at lotter er bevæpnede nonner?
– Nei. Det blir feil begge veier. Vårt forbund
har ingenting med religion å gjøre. Samtidig
er det mange lotter som nekter å ta i et våpen.
– I ditt tilfelle skal det ha begynt med at din
eksmann gikk på befalsskolen.
– Eksmannen min var og er befal i Heimevernet.
Han boblet alltid over når han kom fra kurs.
Jeg syntes det meste lød veldig spennende.
Etter hvert ble det til at jeg leste HV-bladet
fra perm til perm. Du burde bli lotte, sa han.
Jeg ante ikke hva lotte var for noe.
– Er det et problem at folk ikke tror dere
finnes?
– Ja. Når jeg forteller folk hva jeg driver
med, er det flere som sier «du verden».
Mange tror at lottene forsvant på femtitallet.
Et av mine mål er å gjøre folk fortrolige
med oss.
– På Kongsberg er det visst bare deg
og en til.
– Nei, på Kongsberg har det begynt å
løsne. Nå er det fire, fem lotter der.
– Må alle bære slips og uniform?
– Skal man delta aktivt, må man ha
uniform. Uniformer har den fordelen
at de utvisker sosiale skiller. Jeg synes
ikke at ideen med skoleuniformer er så
gal. Da demper man motehysteri og
pengepress. Man blir likestilt i uniform.
Det skaper fellesskap. I fall noen av
de andre to heltidsansatte i Norges
Lotteforbund blir i stuss om hva lederen
heter, kan de lese hennes navn med
blokkbokstaver på navneskiltet hun
bærer ved sitt bryst. Skoene til
forbundslederen blinker som to sorte
lyn på det kommunegule linoleumsgulvet.
Lett sminketjeneste. – Lekte du med dukker
som liten?
– Jeg lekte mest med biler. Dukker fikk jeg aldri
dreis på. Jeg hengte i hælene på faren min, som
hadde dilla på biler og båter. Jeg hadde kort hår
og gikk i kortbukser. Folk tok meg for å være
gutt helt til naturen ville noe annet. Likevel
anser jeg meg selv som veldig kvinnelig. Alle
som kjenner meg er enig.
– Men du skifter bildekk og oppsøker Valdresflya
alene med fiskestang og sovepose.
– Det siste er ren meditasjon. Jeg betrakter ikke
tur med fiskestang og sovepose som spesielt
mandig. Når det gjelder å skifte bildekk, er jeg
bygdemenneske. Man blir mer selvhjulpen på
bygda enn i byen. Jeg forsøkte å bo i Oslo et
halvt års tid. Det lå ikke for meg. Jeg reagerte
på avstanden mellom folk. På bygda er folk i
større grad til for hverandre. Hvis jeg hadde
hatt et par dager fri fra skolen og bilen ikke
hadde vært ute av gården, kom naboen for å
høre om han skulle kikke på kjerra. Slik skal
det være.
Et eneste protesttog har hun medvirket i, mot
nedleggelse av Rjukan Sykehus.
– Er det en fare for at Lotteforbundet brutaliserer
sine medlemmer? At det begynner med lett
sminketjeneste og ender i tunge panser-
ødeleggelsespatruljer?
– Homogene mannsmiljøer er nok mer utsatt
for at man tøffer hverandre opp. Har man
gjennomgått et kurs i emosjonell førstehjelp,
slik mange lotter har, virker ikke det akkurat
brutaliserende. Jeg tror at man som lotte blir et
mer balansert menneske.
– Er lottelivet nesten som en permanent
venninnefest.
– Man får i hvert fall mange venner, gjerne for
hele livet. Der ligger mye av vår styrke: Vi
kjenner hverandre godt, og har vært gjennom
mye sammen.
Bech har aldri praktisert livreddende førstehjelp.
Men når man har elever som kolliderer med
dører, blir det en del plastring og bandasjering.
Dessuten har hun en sønn på ti år. Under større
øvelser kan hun tilberede sår av alle størrelser
og fasonger. Men samband er og blir hennes
yndlingsdisiplin. Hun liker å vite hva som skjer.
 |
|
Foto: ARNE FLAATEN
|
Ikke noe vettugt. – Hvor mange
enkeltmannspakker klarer du å pakke
på en god dag?
– Jeg har ikke pakket en eneste
enkeltmannspakke i hele mitt liv. I
gamle dager var opptakskravet at man
klarte å pakke femti. Nå får vi dem
ferdig pakket.
– Hender det at dere avviser søkere?
– Ja. Vi vurderer den personlige
egnetheten. Instruktørene på
introduksjonskurset har
øynene med seg. Alle lotter skal være
representative. Iblant må noen ekskluderes.
Så musikalsk er Beck at hun burde ha alle
forutsetninger for å skjelle ut folk etter noter.
– Min bestefar var spellemann, og min sønn
har tatt felen fatt. Selv begrenser jeg
meg til springar, pols og sang. Det der
med å sparke hatten av en stang, er en
mannsgreie. Men vi har jenter som deltar
i laus dans.
Jeg har undervist i det. Da vi kom til
hattesparkinga, viste jeg dem prinsippet.
Jeg er vokst opp med folkemusikk.
Foreldrene mine møttes på landskappleik.
De påstår at jeg danset før jeg kunne gå.
– Hvorfor får ikke menn lov til å bli lotter?
– Det er en kvinneorganisasjon.
– Men kvinner kan bli generaler, biskoper
og fotballstjerner.
– Du har et poeng. Det bør ikke
være slik at diskriminering er greit en
vei, men ikke den andre. Jeg har ikke
noe vettugt svar på hvorfor menn
utelukkes fra å være lotter.
– Er kvinner bedre mennesker?
– Overhodet ikke. Omsorg faller muligens
mer naturlig for kvinner flest. Men jeg synes
det er vanskelig å bruke stereotyper på
dagens mann.
– Men historien ville kanskje ikke blitt fullt
så blodig hvis kvinner hadde regjert?
– Det skal du ikke være så sikker på.
Jeg betviler at kvinner er fredeligere enn
menn. Stort sett er det menn som har
signert krigserklæringene, men jeg tror
ofte at det har stått kvinner bak. Mange
statsledere er blitt påvirket av sine fruer.
– Mener du å si at Eva Braun slapp billig
fra det hele?
– Nei, akkurat Eva Braun tror jeg ikke
hadde så stor innflytelse.
– Selv har du fire stjerner på hver skulderklaff.
– Er ikke det flott! Det er litt sånn Diesen og
meg. Vanligvis er det bare generaler som har
fire stjerner. Men dette er ingen gradsdistinksjon.
Det er en vervsmarkering.
Kumlokk i Murmansk. Bech vokste opp
på Ulefoss i Telemark. Der forstår man
seg bedre på støpejern enn på lotter. For
to dager siden var hun i Murmansk. Da
moret det henne storlig å oppdage et kumlokk
fra barndommens grend.
– Dere har utviklet en snyltekopp til 30
kroner. Regner lottene seg som snyltere?
– Nei, men snyltekoppen skal du få med
deg. Offisielt heter det brettekopp. Du har
den i lomma på feltjakken, og setter deg
ved siden av noen som har fått en forsyning
kaffe.
Anne-Jorunn smetter ut og vender stolt
tilbake med en snyltekopp til fotografen
og en til meg. Innerst inne synes jeg at
snyltekoppen ligner et pessar, men det får
jeg meg ikke til å si.
– Står man overfor flerbruksmuligheter?
– Å, ja. A-lottene går inn i en HV-avdeling
som regulært mannskap, det være seg i
geværlag, stab, samband,
sanitet, you name it. Resten blir i høy grad
brukt som sjåfører og transportmannskap.
Når vi er ute og løser et oppdrag, får vi
ofte høre etterpå at det ville blitt kaos
uten oss. De lottene som ikke har noen
avtale, er nesten som poteten i anvendelighet.
– Det tales ofte om legeromantikk. Hvordan
er det med lotter og soldater?
– Vi vet at det har fungert slik i en del tilfeller.
Vår oppfordring er at man skiller mellom de
ulike arenaer. Men som tilfellet er når folk
møtes, oppstår det iblant søt musikk. Da er
det viktig å beholde fokus og huske at man
representerer noe mer enn bare seg selv.
– Dessuten er det alle marsjene.
– Jeg har dessverre en teit rygg. Derfor er
det uaktuelt for meg å gå Nijmegen. Ryggen
ble skadet i en ulykke da jeg jobbet i
Veivesenet. I hverdagen går det greit, men
fire dagers marsj på brostein blir heavy.
Nijmegen står utrolig høyt på min ønskeliste.
Det er tre ting jeg har lyst til. Problemet er
at alt handler om å gå. Jeg har lyst til å
bestige Kilimanjaro, og jeg skulle gjerne gått
pilegrimsturen til Santiago De Compostela.
Utrydde støvkorn. Mobiltelefonene skjelver
som et overkjørt dyr på skrivebordet. På
lottedagen 7. mai hadde lottene æren av å
delta på militær Tattoo. Da tindret det under
Anne-Jorunns
lavendelblå beret. «Jenter som TØR – VIL – KAN».
Slik lyder lottenes motto.
– Er det noe du ikke tør?
– Du får meg aldri opp i berg- og dalbane.
Men turbulens i fly synes jeg bare er gøy.
Slanger går helt greit, men jeg har et svært
anstrengt forhold til edderkopper.
– Tilkaller du Heimevernet i konfrontasjon
med slike?
– Det kan du si. Og siden jeg er alene i heimen,
tilkaller jeg stort sett meg selv. Jeg har måttet
skjerpe meg fryktelig for ikke å overføre den
fobien til min sønn.
Hun utrydder et støvkorn fra bukselåret. Så
ryddig er lottesjefens kontor at jeg griper meg
i å fundere på om hun foretrekker den typen
potetgull som står oppmarsjert i sine kartonger
og mest ligner et geværkompani.
– Nei, sier hun lattermildt. – Jeg foretrekker
hjemmelaget popkorn.
NIELS CHR. GEELMUYDEN post@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN af@fofo.no
Navn: Anne-Jorunn Bech
Yrke: Adjunkt
Født: 9. juni 1970
Sivil status: Skilt, 1 sønn på 10 år
Utdanning: Allmennlærer 3 år, TLH Notodden
1995, Grunnfag engelsk, TDH Bø i Telemark 1990.
Aktuell: Forbundsleder Norges lotteforbund
siden juni 2005.
Skriv ut
Tips en venn