Når mediene blir en del av trusselbildet

KRONIKK

Pressen kritiserer Forsvaret for hemmelighold av norske spesialstyrkers oppdrag i Afghanistan og begrunner det med allmennhetens interesse. Reaksjonen kom da Forsvaret nektet å gå ut med detaljer, etter at norske soldater bidro i en Hostage Rescue-operasjon i Afghanistan, hvoretter et tysk gissel ble frigitt.
Jeg er kritisk til pressens krav. Jeg stiller også spørsmål ved det etiske aspektet relatert til de krav om åpenhet pressen forlanger.
Bakgrunnen er et kort og konsist innlegg i Aftenposten, der generalmajor Roar Sundseth ved Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) ga en plausibel forklaring, hvor han begrunner tilbakeholdenhet av detaljinformasjon med operasjons og personsikkerhet. Denne manglende vilje fra Forsvarets side til å informere offentligheten, er kritikkverdig i henhold til generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. Kokkvold argumenterer med at dette skyldes en gammel kultur, en ukultur i Forsvaret, dessuten hevder han at dette er meningløst og komisk.

Hva er det som driver Kokkvold til å komme med slike populistiske spissformuleringer, og er kritikken berettiget? Hopper Kokkvold bukk over moralsketiske hindre med sitt informative korstog? Er slik informasjon virkelig i allmennhetens interesse? Mener Kokkvold at Forsvarets restriktive linje er en trussel for demokratiet?
Sikkerhetskultur handler om innsikt og holdninger, samt konsekvensanalytiske egenskaper. Dette er egenskaper jeg er overbevist om at Kokkvold er i besittelse av. Man trenger ikke Krigsskolen for å forstå den underliggende kompleksitet som ligger i militære operasjoner, herunder verdien av usikkerhet og overraskelse implisitt i ett concept of operation, og at dette faller inn under begrepet operasjonssikkerhet.

I 1973 slo IB-affæren ned som en bombe i Sverige. Avsløringene om storstilt svensk etterretningsvirksomhet under ikke-parlamentarisk kontroll, førte blant annet til at forfatteren Jan Guilliou, da journalist i Folket i bild/Kulturfront, ble idømt ti måneders fengsel.
Slik journalistikk er åpenbart i allmennhetens interesse, da slikt hemmelighold i stor grad svekker demokratiet og staten sosiopolitisk. I Norge fikk vi Lund-rapporten på midten av 90-tallet. Det er likevel verdt å merke seg i denne sammenheng hvordan unntaksbestemmelsen i lov om begrenset innsyn i overvåkningsarkivets registre ikke skal gi innsyn. Unntaket inntreffer hvis dette er til skade for Norges forhold til en fremmed stat, hvis personsikkerhetsmessige hensyn må ivaretaes, forhold til samarbeidende tjenester skades eller metoder kompromitteres. Denne ordlyden må sees som aktuell også i forhold til militære operasjoner.

Norske styrkebidrag i Afghanistan er derimot under parlamentarisk kontroll. Oppdragsgiver er den norske stat. Styrkene er utsendt som et sikkerhetspolitisk verktøy på det taktiske, operasjonelle og for spesialstyrkene også strategiske nivå. Deres tilstedeværelse er ikke hemmelig. Norsk deltagelse i militære operasjoner er et resultat av norsk demokrati i praksis. Likevel argumenterer Kokkvold for at Forsvaret skal gå offentlig ut med informasjon som vil kunne skade den norske stats sikkerhetspolitiske interesser, forhold til internasjonale militære samarbeidspartnere, kompromittering av taktiske og operasjonelle metoder og, mest alvorlig, informasjon som kan sette norske statsborgere, spesifikt norske soldater og deres pårørende, i potensiell livsfare. Kokkvold gir uttrykk for at han finner slik retorikk morsom. Han betegner det som en ukultur uten mening.
Jeg mener det er moralsk forkastelig å gå offentlig ut med slik informasjon. Vi skal selvsagt ikke glemme at publikum har krav på informasjon og Forsvaret plikt til å informere. Hvilket de gjør og har gjort. Samtidig plikter Forsvaret og staten moralsk, grunnet de overnevnte sikkerhetshensyn, å redigere den informasjonen som gjøres offentlig. For Kokkvold er ikke dette tilstrekkelig. Det er da legitimt å stille spørsmål om hvorvidt det eksisterer andre motiver.

Den kommersielle drivkraft er utvilsomt førende i enhver redaksjon. Det «hemmelige» og den omkringliggende mystikken stigmatiseres gjennom fete og tabloide overskrifter. Virkningen er instruktiv. Redaksjonelt stoff av slik befatning er de facto en varm potet, fordi det selger. Således oppstår etiske dilemmaer som direkte konsekvens av spekulering i ytringsfriheten. Det dreier seg om en hårfin moralsk balansegang.
Den frie pressen blir i militær sammenheng en enorm utfordring i det den formidler sann tid etterretning til fienden. Noe som i ytterste konsekvens kan bidra til egne tap. I dette ligger det paradoksale i ytringsfriheten, hvilket tillegger enhver redaksjon et formidabelt moralsk ansvar.

Imidlertid sier Kokkvold at ingen redaksjon vil formidle opplysninger som vil kunne sette norske soldaters liv i fare. Jeg stiller meg undrende til utsagnet, fordi jeg opplever Kokkvolds kritikk som manglende vurderingsevne i denne sammenheng. Det er tydelig at pressen ikke innehar den nødvendig grad av kompetanse til å balansere ytringsfrihet og nasjonal sikkerhet i en militær kontekst.
Kokkvolds formuleringer og uttalelser vitner for meg ikke bare om manglende innsikt og respekt for norsk militær innsats og tilstedeværelse internasjonalt, den er på mange måter absurd og grenser til grov uforstand. Kokkvold villeder opinionen og undergraver den nødvendige grad av foranstaltninger avgjørende for å ivareta sikkerheten til menneskers liv og helse, noe jeg personlig synes er meget meningsfullt. Den komiske vinklingen har jeg derimot vanskelig for å se.

Innlegget er forkortet. Red.