Riise bak speilet

 

SKJEBNER: Når en soldat mister livet i Afghanistan, fires flaggene på halv stang. Foto: ERLING S. Kristiansen

4. desember skriver Tore Riise i VG at det er sterkt beklagelig at vi ikke anerkjenner jobben soldatene våre i Afghanistan gjør – også når de dreper. Fra kateteret riser han politikken. I hånden holder han militær yrkesstolthet. På samme dag blir to danske soldater drept i Afghanistan. Som et apropos.

I flere år har de folkevalgte sendt soldater til Afghanistan. Siden begynnelsen av dette årtusen har vi støttet opp om den allierte innsatsen i det krigsherjede landet. I dette øyeblikket er den 14. kontingentstaben og den 12. stabiliseringsstyrken i rekken på plass nord i Afghanistan. I tillegg er det et betydelig logistikkelement, spesialstyrker og veiledere som bærer norsk flagg på uniformen, med stolthet.

For oss som ikke har minner fra 2. verdenskrig, med unntak av møtet med grusomheten gjennom skolebøker og medier, er det overveldende inntrykk som venter oss i Afghanistan. Mine inntrykk er preget av den store fattigdom, den åpenbare korrupsjon, de mange angrep – og flagget i leirene – som i all hovedsak vaiet på halv stang. For hver alliert soldat som gir sitt liv i Afghanistan, fires flagget til halv stang, og de to påfølgende dager er flagget også et vitnesbyrd om død. Det minte oss om alvoret. Det var sjeldent vi hadde gleden av å heise flagget helt i toppen av stangen. En gang vaiet flagget i hele åtte dager i toppen av stangen. Det feiret vi i ord og tanke. Da Stortinget besluttet å sende norske soldater til den internasjonale sikkerhets- og assistansestyrken (ISAF) i Afghanistan, var det samtidig et symbol på at det å gi og ta liv i Afghanistan er en pris verdt å betale. I et slikt øyeblikk blir også prioriteten klar. Oppdraget først, så laget, så deg selv. I den rekkefølge. Tore Riise etterlyser at den bevissthet kommer til uttrykk – også når det er politikere og journalister på besøk hos de norske styrkene. En etterlysning det er god grunn til å stille seg bak.

I 2004 ble Tommy Rødningsby drept i et angrep i Kabul, og i 2007 mistet vi både Tor Arne Lau-Henriksen og Kristoffer Sørli Jørgensen i kampen mot opprørere. I disse årene har norske soldater nedkjempet, skutt og drept flere fiender. Langt flere enn vi har mistet. Det er de harde fakta. I en forenklet og historisk betraktning kan man hevde at det er et mål å ta flere liv, enn egne tap – om nødvendig. Det er den kalde oppsummeringen av soldatyrket, om man er general eller grenader. Der er lite endret fra midten av forrige århundre frem til i dag. Det forklarer kanskje også hvorfor autoriteter som Gunnar Sønsteby stiller seg bak soldatene som i moderne tid etterlyser anerkjennelse i alle valører. Omsorg og anerkjennelse budbringes best gjennom solide rammer og tillitserklæringer gjennom politikk og folk. Ganske likt de kriger som hører forrige århundre til med andre ord.  

Det militære oppdraget i Afghanistan løses med langt flere virkemidler enn de ytterste. Militær makt er i det store og det hele et paradoks når landet først og fremst er underernært på helsetjenester, rent vann, mat og infrastruktur. Men det er disse virkemidlene et internasjonalt publikum har bedt om gjennom FN-mandatet. Å vise frem våre militære kapasiteter er derfor legitimt – og helt nødvendig. Kun på det viset skaper vi et bilde av innsatsen på bakken og i luften i Afghanistan som stemmer med det vi med en stor porsjon ydmykhet kan kalle virkeligheten. Det er altså av vår interesse at det er journalister på besøk, selv om de ber om å få besøke fattigdommen. I mange sammenhenger er det da også god grunn til å fremheve de myke sidene av norsk innsats. Det norske sporet i Afghanistan følger en god balanse mellom så begrenset maktbruk som mulig, men dødelig effektiv når nødvendig. Det norske sporet er også preget av medmenneskelighet, forståelse og respekt. Alle sidene må frem i lyset.

Tore Riise har et viktig poeng når han etterlyser bilder av vår egen profesjon, men det er ikke et enten eller. Det bildet som speiles i mediene her hjemme av norsk innsats i Afghanistan er ikke et fullgodt bilde. Men så bør heller ikke suksess måles ut fra antall oppslag i media. Jeg har møtt mennesker og organisasjoner, med og uten uniform, som i det stille gir store og små bidrag for en bedre hverdag i Afghanistan, uten å etterlyse en spalte eller et bilde i avisen om deres innsats. Min erfaring er at man kan gjøre en vel så god jobb, selv om kameralyset er slått av. Jeg har ikke oppfattet dem som mindre stolte av den grunn. Men det skal ikke kaste skygge på norsk bevissthet og selvbevissthet om våre soldaters innsats i Afghanistan. Vi har godt trente soldater, god utrustning og god innstilling til oppdraget i Afghanistan. Det er det lov å være stolt av. Men jeg er ikke like stolt over hvordan vi har lykkes i å oppsummere innsatsen i passende og forståelige porsjoner. Historien om norsk innsats i ørkenlandet kan fort bli som en bok uten kapittel. Det er anstrengende lesning.

Erling S. Kristiansen,
Oberstløytnant og kommunikasjonssjef i Hæren