Turbotunga

Manageren har nettopp servert rykende varm eplekake med is. Jan Erik sitter i «tilfluktsrommet», over garasjen, på det designlekre småbruket i Lier. På veggen, bilder av TV-stjernen i F16-dress. Og et Bell-helikopter. På gulvet, et par sko. Merke: Lamborghini. Mannen uten punktum justerer et av sine 62 brillepar, så starter han opp et verbalt Formel 1-race:
– Etter to år med Autofil var pågangen så stor at NRK ba meg om å finne en manager, Anne Cathrine er den strengeste jeg kjenner, hun styrer hele butikken, vi etablerte selskapet Broom AS og delte 50/50, jeg vil ikke vite hva vi har i saldo, ingenting, bare at det er dekning på kortet og at jeg får beskjed litt før vi er konkurs, hun er storebror, jeg lillebror, i Autofil reiser vi verden rundt og leker oss, det er Anne Cathrine som er hjemme og gjør jobben, Forsvaret, ja, jeg har hatt mye moro med Forsvaret, først i kavaleriet, med stridsvogn, så Luftforsvaret og F16, infanteriet dropper vi, det er ikke så spennende for Autofil, nå skal vi fjorten dager med den nye fregatten, «vi skal gi full kanon, du kommer til å synes F16 bare er barnslig!», sier de, jo-hoo! helt herlig! jeg har jo en fantastisk jobb, folk takker og synes de har hatt en utrolig hyggelig dag når vi har gjort opptak, vi har en veldig flat struktur i Autofil, mye tull og tøys, jeg var på et arrangement og sang litt karaoke og greier for Forsvaret, og der, utpå kvelden, da jeg skulle gå, fulgte et par sjefer meg ut, blant annet en skvadronssjef, «du Larssen, dette har vært en utrolig fin kveld, bare si i fra om du trenger noe fra oss, når som helst, hva som helst», ha, ha , ha! gjelder det privat også? tenkte jeg, «ja, hei, det er Larssen fra Autofil, her, jeg har litt trøbbel med naboen, sender du over noen bombefly?!» ha, ha! selv var jeg velferdsassistent på Trandum, min superstorebror Gordon, som kan alt, var selvfølgelig i Garden, og fikk både Gardens Musikkstipend og Årets soldatstipend, det hadde ikke vært gitt til samme person før, så det var liksom ikke noe vits i å dra inn i Forsvaret etter ham, men så kjenner jeg en som heter Leif, som var velferdsassistent på Trandum, og han sa at den jobben var perfekt for meg, så jeg gikk inn i Forsvaret for å bli velferdsass. på Trandum, rett og slett, og det ble jeg, det er jo så gøy med unge mennesker, de tror på deg, men jeg måtte jo ha det litt gøy med den tilliten, så under et rekruttopptak latet jeg som jeg var homofil grenader på sjette året, ha, ha! det kom soldater helt til et par uker før dimming bort til meg og sa «Larssen, Larssen – du e jo gift!», og en gang, det var helt i starten av rekrutten og sikkert 1400 mann i kantina, folk var litt nervøse og stille, reiste jeg meg opp og latet som om jeg snøt meg skikkelig, før jeg dro servietten over ansiktet, stappet den nedi buksa og skrittet, dro den opp igjen og kastet den bakover på et bord, folk brølte av latter, og isen var brutt, nå for tiden vil jeg virkelig si at Forsvaret består av motiverte folk, og de virker mer ærlige, de bruker for eksempel ordet krig, før var det forvrengte ord på alt, en skvadronssjef på F16 sa til meg at «dette er Forsvarets mest effektive drapsvåpen» – og ikke «Forsvarets raskeste våpen», eller noe sånn, jeg får følelsen av at de som jobber der nå, er håndplukket, godt trente folk, før, om du dro ned i Jessheim sentrum, kunne du skille soldatene fra de lokale gutta ved at soldatene hadde lagt på seg ti kilo det siste året, ha, ha! det er all slags folk i Forsvaret, totalt ulike, men alle må jo ha på seg uniform, og da ser en ikke forskjellene på typene så lett, jeg husker første gang vi som var på samme rommet skifta til sivil, «Stein, du har jo spisse sko og trange bukser, helt heavy metal!! lissom, helt death, jo!» sånn var det! jeg husker jeg hadde ansvar for sosialsaker, en traust kar kom inn på kontoret, gårdsgutt, kona satt hjemme og gråt, de hadde ikke penger til mat, han visste ikke om støtteordningene i Forsvaret, han var ikke så glad i papirarbeid, og da jeg hadde fylt ut papirene for ham, klarte han omtrent ikke å skrive navnet sitt, jeg trekker til meg alle slags folk, akkurat som min mor, Mor Theresa, ble hun kalt, vi hadde alltid all slags folk i huset, uteliggere, folk som hadde det vanskelig og som mamma ville ta seg av, det var alltid spennende å se hvem som sov i underkøya når jeg våknet, litt rart med all slags lukter i huset, av fulle folk, urenslige, som hun hadde tatt inn, som trengte hjelp, spesielt i helgene, ja, vi var jo fire søsken, tre pluss arbeidsuhellet, muttern merka en dag at det var noe rart da hun hadde hevet i seg to grapefrukt på en ettermiddag, noe hun vanligvis ikke kan fordra, og da hun ringte far min og sa at «jeg trur jeg er gravid», brøyt pastoren ut med «gi deg, Randi, jeg har jo kutta strengen!», tolv år yngre enn meg er arbeidsuhellet Ruben, men altså, alltid mye folk i huset, det toppet seg en julaften da jeg var 17 og mamma inviterte noen amerikanske naboer som ikke hadde noen å være sammen med i jula, da satte Gordon og jeg oss i bilen og kjørte til Oslo, så den julaftenen vandra vi gatelangs i Oslo sentrum, da var jeg ikke helt blid, ellers blir jeg ikke ofte sint, men jeg har en voldsom rettferdighetssans, en gang, på Blomhaug skole, var det to gutter i klassen som hadde bannet i friminuttet, så kristendomslæreren, Solveig, ba dem om å gå på gangen, men da reiste jeg meg opp og sa at hun forkynte ikke det kristne budskap, som er kjærlighet, og at da fikk hun heller kaste meg på gangen, og ikke bare meg, men alle i klassen, det endte med at lærer Solveig løp gråtende hjem og rektor tok over timen, og jeg ble forresten utvist fra kristendomstimen resten av året, jeg er jo vokst opp i kirken, foreldrene mine var der omtrent hele tiden, men da jeg var 18 og fatter ble kalt til Skien, sa jeg stopp, da flyttet jeg hjemmefra, på hybel i Bærum, to ting hadde jeg bestemt meg for, gå i kirken når jeg hadde lyst og spise så mange egg jeg ville, hjemme var det jo strenge kår og dårlig råd, og egg én gang i uken, strengt og kristent, jeg hadde faktisk et oppgjør med troen min i sommer, hele familien var på en øy med noen venner, som offentlig person blir jeg ofte konfrontert med troen, jeg blir en slags markedsfører for Gud, men jeg tenkte at er det virkelig dette Han vil med meg, at jeg skal fly rundt med raske biler og båter og leke, og jeg tenkte på alle tingene jeg nå eier, burde jeg ikke heller bruke tid og penger på dem som virkelig trenger det, nei, det ville jeg ikke, jeg ville ikke bytte, og da måtte vel alt håp være ute for meg som kristen, i tillegg hadde jeg opplevd en del tragiske hendelser blant slekt og venner, så jeg var forbannet på Gud, jeg klarte ikke å forstå at Han kunne godta alle disse lidelsene, jeg følte meg ferdig med Gud, det var samme sommeren som jeg skulle være konferansier på Skjærgårdsgospel på Risøya, og det gjorde jeg, proff som jeg er, og da jeg så 8000 mennesker gå frem til nattverd, tenkte jeg, duster, verden vil bedras! her hadde jeg spilt kristen og de var overveldet, jeg kjørte helt hjem hit til Lier fra Sørlandet den natta, det var ikke noe kult, men livet som ikke-troende skapte et voldsomt tomrom, jeg mista gleden, så, noen uker senere var jeg alene på en tredagers tur i sjekta, som går sju knop, da ropte jeg og kjefta mye på Gud, og det var da, mens jeg sto og ropte, at, fra en kølsvart himmel plutselig solen slo gjennom skylaget, rett over båten min, og det var svart hav og himmel rundt på alle kanter – det er bra du ikke kommer fra Vårt Land: få det ut, Jan Erik, halleluja! nei, det var bevis nok for meg, ja, jeg er jo historieforteller, elsker å fortelle historier, jeg jobbet som HVPU-leder i Bærum kommune da jeg ble oppringt for å bli programleder i Go Elg, og jeg må jo være verdens minst farlige programleder, jeg er sosial og vennlig, folk kommer bort til meg overalt, det er fantastisk hyggelig, tenk, jeg får flere positive tilbakemeldinger på en dag enn folk flest får i løpet av et liv, ellers har jeg aldri hatt noe ønske om å bli noe spesielt, jo, pensjonist vil jeg bli, tenk det, starte ferien som aldri slutter, det er håpet til Anne Cathrine og jeg, at vi skal bli gamle sammen og gå med stokk, det er jo så trist med dem som ikke har noe annet enn jobben, og som en dag jo må slutte, som ender i sofaen med tre fjernkontroller, og så dør de, ja, de gjør det, selv er jeg som lykkeligst hjemme, da tar jeg på Felleskjøp-dressen og er sammen med Frida, Oscar og Anne Cathrine, da er jeg i himmelen, jeg må forresten fortelle om da jeg fikk mail fra Luftforsvaret, Märtha og jeg er de eneste som er invitert til å fly F16, og det eneste jeg er redd for, er å fly, jeg ventet i halvannen måned med å svare på mailen, men jeg måtte jo si ja, vi fløy en 19. mai, det er den verste 17. maifeiringen jeg noen gang har hatt, men turen gikk jo bra, ikke minst takket være skvadronssjefen, Dag Simastuen, som jeg ble kjent med og fikk et veldig bra inntrykk av kvelden før vi fløy, stødig type, akkurat som skvadronssjefen på Rygge, Alf Leed, han er med på alt, som å heise meg opp med helikopter fra en båt i 45 knop og surfe på sjøen etter helikopteret, Forsvaret kan fremstilles positivt og negativt, det er like lett begge deler, men det er moro, da vi kjørte Autofil-bilen mot Leo 2, var det avtalt av Leo 2 skulle vinne, men det var heller ikke noe reelt problem, den kan jo kjøre gjennom skogen uten å hugge trærne først, det kan ikke vår, men vi kom oss til slutt opp sanddynen der vi på TV gir tapt for Leoen, men det var etter sending, og vi ødela  noen hjul, det er jo faktisk ingen i familien min som er opptatt av biler, men for meg er det medfødt, jeg brukte alle sparepengene mine på småbiler og vanka hos bilforhandlerne i Hundalen, første bilen min, en splitter ny Suzuki SJ413 JLX Jeep Cab kjøpte jeg da jeg var 17 og et halvt, Anne Cathrine er litt eldre enn meg så hun måtte kjøre meg til skolen, jeg elsker rett og slett alt som sier brom, husker jeg krøp etter tantes støvsuger, nå har jeg flere støvsugere selv, en Wilfa fra 50-tallet står utstilt i stua, når du slår den av, tar det 17 sekunder før motoren stopper, helt fantastisk, jeg er jo en materialist, familien har tohjulinger og firehjulinger, så har vi en Landcruiser GX 8 seter, en Nissan Pathfinder, og så bestilte jeg en ny bil i går, en Honda CRV Sport Edition med 19 toms originale felger, blir ferdig i desember, og en toseter Roadster Cab, har vi, og en Gilera 125 Runner, og så har vi båter, da, holder på å få bygget en til nå, spesialdesignet i mahogny, el-motor, skal ligge på spesialbygget henger, tenk, mahogny, med den vakre, runde rumpa, det blir en skikkelig Love Boat, ha, ha, ha!
En flue svirrer over issen til Jan Erik. Utenfor vinduet ligger Lierdalen i høstmørket. En flik av stillhet har kilt seg inn i rommet. Vi benytter anledningen:
– Har du gått på speed lenge?
– Ha, ha, ha! da jeg var liten ble jeg utredet for ADHD, de fant ingenting, bortsett fra at hjertet mitt slår uvanlig fort, en annen takt, det har et høyere turtall, jeg har jo ikke vett på å være sjenert, bortsett fra overfor jenter, jeg giftet meg jo så tidlig, 18 år, så noen erfaring med jenter har jeg ikke, men da jeg gikk på skolen..., begynner Jan Erik.
Og isen i den stilfulle bollen ved siden av den nydelige eplekaken har for lengst smeltet.



ARE MØSTER OTTESEN post@fofo.no
Foto: TORGEIR HAUGAARD